Jeg var til stede på Bristol da ITU Monitor 2009 ble presentert, og vil gjerne dele noen tanker:
Det var et viktig poeng at undersøkelsen blant annet konkluderer med at mangel på IKT-satsing i ungdomskolen forsterker det digitale skillet mellom elever.
Men det er langt mindre tilfredsstillende at den faglige bruken av digitale ressurser ikke står i fokus i spørreundersøkelsen, i motsetning til for eksempel bruken av LMS, som ble påvist som en av flere positive faktorer for økt digital kompetanse.
Digital kompetanse er beskrevet i læreplanene som en basisferdighet, men er ikke et faktisk fagområde. Der elevene møter krav om digitale ferdigheter i skolehverdagen, er særlig i de nettbaserte faglige ressurser. Digitale ressurser som våre fagnettsteder på Lokus , realiserer de digitale kompetansekravene nedlagt i læreplanen innefor det enkelte fagområdet. Dette har vi jobbet med intensivt på Lokus og Lokus123. Det skulle selvfølgelig vært svært interessant å vite om bruk av disse ressursene bidrar til elevenes generelle IKT-kompetanse.
En annen faktor er at ITU Monitor fremdeles er særlig opptatt av infrastruktur, kompetanse hos skolens fagfolk og PC-dekningen. Mens hovedmålsetningen i ITU monitor er «å kartlegge faglig og pedagogisk bruk av IKT i norsk skole», gjenspeiles ikke dette i deres fokus og undersøkelser som jeg ser det.
ITU virker som en organisasjon som har fokus på allmenn IKT-statistikk og generelle utviklingstrender for skolen og staten, og ikke særlig på faglig og pedagogisk bruk av IKT.
ITU’s misjon (http://www.itu.no/no/Om_ITU/) sier at «ITU skal også ha en nettverksskapende rolle innenfor sitt område i forhold til andre relevante fagmiljøer.» Vi i Aschehoug Undervisning regner oss gjerne som et av de relevante fagmiljøene. Vi som jobber hardt i Aschehoug Undervisning og E-ressurs for å få inn digital kompetanse i fagene via våre Lokus-plattformer blir dessverre blir ikke regnet med som positiv faktor i det offisielle bildet av skolens tilstand når det gjelder digital kompetanse.
NB: At Lokus (digitale ressurser) ikke er med i bildet blir også et problem i diskusjonen rundt NDLA. NDLA blir satt opp mot skolebøker, mens det egentlig økonomisk, faglig og pedagogisk burde sammenlignes med digitale ressurser/fagnettsteder. Spørsmålet er ikke «NDLA eller skolebøker?», men hvordan markedet for digitale ressurser utvikler seg på en best mulig måte. Spørsmålet er ikke «gratis eller ikke gratis?», men om finansiering skal skje gjennom statlig forhåndsfinansiering eller (etter-)betaling via skoler/elever, og hvem som får bestemme over budsjettene. NDLA er både bukken og havresekken, og dette må vi jobbe med for å få endret.
Med vennlig hilsen
Marcel Dekker Devos
(digital konsulent Aschehoug Undervisning)